Årets beste serier 2025
Årets beste serier 2025
Sykehusdrama, aliens, ølhunder og antifascisme: Dette er årets beste serier.
Adolescence
Serieskapere: Jack Thorne og Stephen Graham
Hvor: Netflix
Hva ville du gjort om din tenåring plutselig ble anklaget for mord på en jevnaldrende?
Adolescence utforsker toxic maskulinitet og et mulig misogynisk motivert mord, og menneskene som berøres, gjennom et imponerende håndverk og storartede skuespillerprestasjoner.
Hver episode er filmet i én eneste sammenhengende sekvens, og der hver episode utspiller seg på et nytt sted. Utførelsen gjøres med imponerende tekniske ferdigheter, via sømløse kamera-overganger – fra kran, til håndholdt, til drone, og så planta i fronten av varebil.
Så presist timet og tilrettelagt er koreografien, at når Ashley Waters (Top Boy) i rollen som detektivinspektør Luke Bascombe ser på klokka og rapporterer når han pågrep tenåringsgutten Jamie for omtrent 25 minutter siden – ja, så stemmer det omtrent på minuttet.
Å følge det intense dramaet der hver episode utspiller seg i sanntid, gjør at det føles som om man selv er i rommet, som en betraktende tilskuer.
Skuespillerprestasjonene og tonaliteten gir serien en stemning og en dysterhet ved seg som er så tyngende at den sitter i lenge etterpå.
I stedet for å selv presentere oss for enkle svaralternativer, velger Adolescence å heller konfrontere oss med spørsmålene. Det treffer nådeløst med timinga.
– Ida Madsen Hestman
Les hele anmeldelsen her.
Ølhunden Berit
Serieskaper: Thomas Seeberg Torjussen
Hvor: NRK
høstens mest profilerte dramasatsning på NRK er innom bilder og stemninger og situasjoner som blir sittende lenge hos seeren – som viser hva som står på spill for rollefigurene og kanskje samfunnet vi lever i.
Alt sammen bæres på Anders Baasmos sterke skuldre. Den nedpå, men samtidig oppriktige spillestilen gjør at vi godtar den brå overgangen fra Tom til Berit. Ørsmå ansiktsuttrykk sier alt om kaoset og ensomheten som bobler på innsiden.
Baasmos og Torjussens øye for det genuint menneskelige skaper troverdige dilemmaer, en følelse av at mye står på spill.
Det som kunne blitt karikaturer på nettroll og på menn i kvinneklær kjennes hele tiden som troverdige mennesker, i troverdige problemer.
Serien handler altså om noe så livsavgjørende som hvordan vi ser og behandler hverandre.
Dette budskapet formidles gjennom fire underholdende, overraskende og drøye episoder, fremragende spilt, regissert, lydlagt og fotografert. Ølhunden Berit er årets norske tv-serie. Lett.
– Einar Aarvig
Les hele anmeldelsen her.
Alien: Earth
Serieskaper: Noah Hawley
Hvor: Disney+
Serien er skapt av Fargo-serieskaper Noah Hawley og foregår bare to år før Ellen Ripley og det dødsdømte mannskapet på rom-trucken Nostromo, lander på den golde planeten LV-426 i den originale filmen.
Alien: Earth er kompleks, stilren, gjennomtenkt og klarer å lansere nye ideer i det allerede etablerte Alien-universet, som tross alt vekker nysgjerrigheten.
Det er også en serie som tar seg utrolig god tid og virker gjennomtenkt. Hver episode starter med en montasje-sekvens som gir uttrykket et kunstnerisk tilsnitt som ikke er en selvfølge i abnormt store sci-fi-produksjoner mer.
Alien: Earth stiller uhyre mange store spørsmål, både teknologiske, moralske og eksistensielle, men sørger heldigvis også for å komme med en del svar.
– Ida Cathrine Holme Nielsen
Les hele anmeldelsen her.
Task
Serieskaper: Brad Ingelsby
Hvor: HBO Max
Brad Ingelsby følger opp Mare of Easttown med nok en spennende politiserie.
Denne gang er det to traumatiserte menn som står i sentrum av fortellingen, og som behandler sorg på ulike måter, etter at deres familier har blitt ødelagt.
Dramaet igangsettes når den kriminelle Robbie (Tom Pelphrey) raner en bikergjeng. Samtidig etterforskes den samme gjengen av FBI-agent Tom (Mark Ruffalo) og hans spesialgruppe.
Det bygger opp til en intens og spenningsfylt katt- og mus-jakt. Sterke skuespillerprestasjoner og et impulsivt bildespråk legger opp til en intens opptakt og eksplosiv avslutning, der moralske dilemmaer står i sentrum, men uten å bli for oppskriftsmessig.
Samtidig sneier serien innom evig aktuell tematikk som foreldreroller og ansvar, konsekvenser av handlinger – og ikke minst: tilgivelse og tro.
– Steffen Stø og Ida Madsen Hestman
The Pitt
Serieskaper: R. Scott Gemmill
Hvor: HBO Max
Som en mashup mellom 24 og Akutten (ER) , følger The Pitt et 15 timers skift minutt for minutt på akuttmottaket på et sykehus i Pittsburgh. Hver time har én episode.
Noah Wyle (Akutten) er selvskreven i en av de sentrale rollene som Dr. Michael Robinavitch, som blant annet introduserer helt ferske legestudenter for hverdagslige utfordringer å bryne seg på. Slik får også vi en naturlig introduksjon til de ulike dilemmaene som kan oppstå med nyankomne pasienter.
Det er ikke så reint lite unge til sykehusets veteraner må deale med, heller. Fra pårørende i fornektelse, til rotter, kroppsvæsker i fri flyt, til familiemedlemmer som hevder de vet best fordi de har spurt doktor Google, eller spontane familieråd («Your son can’t leave this hospital but I can get you removed». Og skader som vekker mistanke om vold i hjemmet.
Samtidig får vi innblikk i det konstante mentale presset som ligger over leger og sykepleiere. Det er traumer og døde pasienter, til lange køer og nedbemanning – og et konstant overhengende spørsmål om sykehusets økonomiske og politiske situasjon.
Vi får tidvise påminnelser om et akuttmottakets sårbare situasjon og kapasitet ved krisesituasjoner. Serien stiller spørsmål rundt kostnadene av politisk nedprioritering av helsearbeid. Spoiler alert: Hele samfunnet taper.
The Pitt vet å gi oss nok tid til å tygge på de emosjonelle og mellommenneskelige øyeblikkene, før vi hopper videre.
Det gir små dopamin-kick hver gang våre helter finner ut av en diagnose, eller fisker ut et fremmedlegeme fra en kroppsdel. Og lik en nyankommet pasient på The Pitt, føles det som vi er i gode hender.
I kjernen av dette sykehusdramaet finner vi et nyansert og interessant rollegalleri av mer og mindre eksentriske hverdagshelter, med mye varme og minst like mørk sykehus-humor.
– Ida Madsen Hestman
Andor S2
Serieskaper: Tony Gilroy
Hvor: Disney+
Andor er en sterk påminner om at Star Wars-universet ikke bare trenger å handle om Darth Vader, Grogu, Obi-Wan Kenobi eller Rey Skywalker.
Serien har rom for morsomme øyeblikk med store roboter, samtidig som den skildrer storpolitikk, maktmisbruk, folkemord og undertrykkelse.
Politikken og realismen gjør det vanskelig å ikke tenke på seriens paralleller til den virkelig verden. Kan det bli for mye realisme?
Serien finner en fin balanse. Fokuset er hovedsakelig på karakterene serien følger til enhver tid, og på nært hold, slik at vi blir kjent med karakterene på en mer intim måte. Selv i scener med større action-sekvenser slik som episode 9, regissert av danske Janus Metz, tviholdes det på nære bilder av karakterene vi følger.
Sesong 2 er tettere og mer engasjerende enn den første, men mest fascinerende er det å se alle trådene samle seg mot seriens slutt og som leder mot Rogue One.
Serien går ikke bare sømløst over i Rogue One, men gir også nye perespektiver til denne filmen – både hva gjelder Cassian Andor, opprørsalliansen og Imperiet.
Kanskje kan man bare avslutte med å konstatere hvor bemerkelsesverdig Andor bedriver historiefortelling i et film- og TV-univers som Star Wars.
Det er også vanskelig å se for seg at noen vil klare å skape en fortelling i Star Wars-universet som overgår denne.
– Steffen Stø
Les hele anmeldelsen her.
The Studio
Serieskapere: Seth Rogen, Evan Goldberg, Peter Huyck
Hvor: Prime Video
The Studio er noe av det beste som er skrevet i år. For dette er svært godt skrevet.
Serien handler om en hardt presset Hollywood-studioleder (Rogen) som sliter med å balansere kravene til bedriften med sin egen lidenskap for å produsere kvalitetsfilmer. Med andre ord: Her er det sjukt mye potensiale, og det er mye som står på spill. Og det er produsentenes jobb å fikse problemene så raskt som mulig. For de er det mange av.
Hverdagen fremstår som en alternativ form for ekstremsport, og det kan godt hende det er sånn i virkeligheten også. Det er tross alt store summer i omløp – og penger som kan brukes feil.
Mye virker å være inspirert av direkte fra ekte hendelser.
Halvparten av moroa ligger i en knallsterk casting og dette vittige rollegalleriet av dedikerte skuespillere. Ikke minst Kathryn Hahn i rollen som «head of marketing».
The Studio er en serie der spenningen tiltar for hvert nye prosjekt, og der den minste detalj kan potensielt være big deal: Som hvorfor ingen tenkte på hvorfor en helhvit casting i en reklamefilm for Kool-aid er et stort problem.
De mange fiktive filmprosjektene er direkte gøyale – eksempelvis zombie-filmen med Johnny Knoxville som satiriserer over misinformasjon, og med infiserte som smitter andre ved å sprute diaré på folk.
Kremen av kremen av a-listers som gjester serien er en gavepakke nok i seg selv til å se serien.
Det er mye brannslukking og mirakelskaping som må skje på denne jobben, og kanskje er ikke dette en serie som senker tilskuerens stressnivå, heller. Men det er mer enn nok å le av.
– Ida Madsen Hestman
Fallout S2
Serieskapere: Graham Wagner og Geneva Robertson-Dworet
Hvor: Prime Video
I Fallout-universet har kapitalismen utspilt seg i ypperste potens. I en verden av tech-milliardærer og KI-evangelister er det lett å se tidens tegn i en fiktiv verden som her: Neuralink-parallell, tilsynelatende hjelpsomme datamaskiner, robotskepsis og milliardærer som vil leve evig, er bare et lite utvalg.
Det er ikke minst utrolig mange velplasserte slag mot hjernedød corporate-kultur.
Hvelvboerne, eksempelvis, som tror de er det ypperste av menneskeheten, utelukkende fordi de har fungert som mer eller mindre udugelige mellomledere i en storkorporasjon.
Selvfølgelig er det også skruppelløse mennesker som sitter med fingeren på knappen: «There’s a lot of earning potential with the end of the world».
Fallout er fortreffelig satire. Til tross for alle morsomhetene er budskapet dog smertelig tydelig: Religion er farlig. Penger gir kontroll. Kapitalisme ender i kollaps. Det er mildt sagt en betimelig dommedagsberetning.
Hvorfor Fallout lykkes så mastodontisk er fordi den mellom de slagkraftige satirelinjene også klarer å skildre nyansene i mellommenneskelige relasjoner, ikke bare de store, onde systemene. Hva vil det å si å være en god forelder? Hva ofrer vi for dem vi elsker? Hvem hjelper vi i nød? Hvem velger vi å skade?
Det gir full pott.
– Ida Cathrine Holme Nielsen
Les hele anmeldelsen her.
Pluribus
Serieskaper: Vince Gilligan
Hvor: AppleTV+
Serieskaper Vince Gilligan (Breaking Bad, Better Call Saul) har laget nok et komplekst og spennende univers satt til hjemstedet Albuquerque.
Her blir det åstedet for nok en audiovisuell drøfting av etikk, politikk og menneskets eksistens.
Et merkelig virus infiserer – eller hjernevasker – folk til å bli overhappy og irriterende. Og de tåler ikke kjeft. Men verst: De har alle fått samme bevissthet. De er alle hverandres sinn.
Det er som en felles database, eller ChatGPT som har inntatt hjernetarmene. Menneskeheten er nevrotisk klona. Hvem har gjort dette, tro? Aliens, virker det som. De vil kontrollere menneskeheten på Jorden.
Rhea Seehorn spiller et av ekstremt få mennesker som er immun mot viruset som har overtatt verdens menneskehjerner. Og hun har mildt sagt et lite sammenbrudd.
Vi følger hennes forsøk på å komme i kontakt med andre immune for å bekjempe denne store kraften, og overbevise andre ikke-smittende om hvorfor det er viktig med et kritisk sinn som tenker selv.
At ikke flere mener det er åpenbart hvorfor det er viktig at mennesker har et fritt sinn, og heller velger et komfortabelt liv her og nå, så de slipper ubehaget med konfrontasjon, er symptomatisk for tida vi lever.
Det å presentere overvåkning og totalitarisme som virus-pandemi, forårsaket av onde krefter i form av dystopisk sci-fi, men innafor samtidas rammer, er nyskapende samfunnskritikk.
Den sarkastiske humoren bor i detaljene, og det er et herlig premiss at hovedkarakteren (Seehorn) skriver dårlige sci-fi-bøker selv. Fotoet er helt rått og skaper en følelse av at vi er i et taktilt og troverdig univers, der vi kjenner at noe står på spill.
Det mest ubehagelige er å se hvordan Pluribus menneskeliggjør de totalitære kreftene på en måte som sjukt nok virker gjenkjennelig: Den onde trusselen og manipulasjonen kamufleres godt bak tilsynelatende snille mennesker med mild framtoning.
Med andre ord: Se opp for grenseovertredelser som kommer i form av mistenkelig «gjestfrihet», nybakte boller og søte smil.
– Ida Madsen Hestman
Årets beste serier er stemt frem av Ida Madsen Hestman, Christopher Pahle, Steffen Stø, Aleksander Huser og Ida Cathrine Holme Nielsen.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: