Ingen kommentar: Blir dette for uhøytidelig?
ANMELDELSE/ ESSAY: Stjernene stråler i Ingen kommentar, men det første norske forsøket på bred, politisk filmsatire lider av noen barnesykdommer.
Hvorfor er det nærmest ingen tradisjoner for politisk satire i Norge? Fordi vi stoler for mye på våre systemer og våre folkevalgte?
77 prosent av alle nordmenn har tillit til offentlige myndigheter, viser tall fra Digdir – her er vi bare slått av Sveits.
Men hei! Et kjapt nettsøk viser at det folkeavstemningsglade alpelandet ikke nødvendigvis har angst for å tulle med makt og strukturer. I 2023 ble språkpolitikk-komedien Bonjour Switzerland – en folkekomedie-suksess.
En forferdelig tanke materialiserer seg: Har vi seriøst dårligere humor og humør enn sveitsere?
Tesen får mer støtte ved å se til USA – landet bak hardtslående, presise og skarpe politikerkarakterdrap som Vice (2018) og The Apprentice (2024).
Her ligger tillitstallet på stakkarslige 40 prosent.
Kanskje årsaken ligger i at nordmenn ikke ser på politikerne som så annerledes enn oss selv?
Intellektuelt trash
Det er uansett betegnende at det største norske politiske satirefenomenet i nyere tid tok seg for førti og femti år gamle begivenheter.
Ja, hvordan hadde det artet seg hvis man hadde brukt virkemidlene i NRK-serien Makta på mer samtidig politikk?
I norsk film er politisk satire så å si ikke-eksisterende, men det finnes heldigvis unntak.
Perleporten (2023) sirklet rundt konkrete hendelser og personer i Kristiansand-politikken – og visningene ble forsøkt stanset av byens ordførerkandidat fra Kristelig folkeparti.
Balubaen traff mediene, men til tross massivt oppbud på pressevisningen (den sørlandske NRK-kommentatoren Lars Nehru Sand var til stede), ble aldri Perleporten noe publikumsfenomen.
For å si det mildt – filmen ble sett av drøye 3000 mennesker, de fleste billettene ble solgt på Sørlandet.
Og formen var langt fra folkelig – selv kategoriserte regissør Jonas Matzow Gulbrandsen sitt verk som «intellektuelt trash».
Folkelig, bredt og smart
Heldigvis kan kultur som utfordrer og driver gjøn med makt ta mange former – og det er på alle måter gledelig at intensjonen bak Ingen kommentar er å lage en komedie med bredt nedslagsfelt.
«Å by på noe som skal være folkelig, bredt og smart – det er supervanskelig», sa manusforfatter og Maipo-utviklingssjef Stein Ståle Berg i et lanseringsintervju.
«Man må jo bare prøve, og jeg håper vi skal få til mer av det».
Ingen kommentar-regissøren fremstår som et opplagt valg:
Petter Næss filmdebuterte med den svært godt timede fyllebuskisen Absolutt Blåmandag (1999), ble oscarnominert for Elling (2001) og kombinerte filmatisk finesse med minneverdige rollefigurer i Stavanger-oljeeventyret Lykkeland (2018 – 2024) på NRK.
Næss-titler som Bare Bea (2004), Tatt av kvinnen (2007) og Ingenting å le av (2021) vitner om en – kanskje unorsk – vilje til å lage komedie som nettopp forener det folkelige og brede og smarte.
Handlings-hastverk
De første sekundene av Ingen kommentar fortoner seg imidlertid mer som en tidlig Dag Johan Haugerud-film enn som folkelig moro: Gule helvetica-fonter over bilder av en høstgrå hovedstad tar oss til de sentrale åstedene for hendelsene og opplyser oss om at det snart er valg.
Vi får dessuten vite at det vi skal se er en film og at enhver likhet med ekte mennesker er … tilsiktet?
Men handlingen og persongalleriet bygger – som du vet – på ekte saker og ting: På Erna Solbergs redningsaksjon da det kom frem at ektemannen hadde handlet storstilt med aksjer. Var det innsidehandel?
Når de skal sette oss inn i hovedintrigen, har Berg og Næss det travelt.
At Sondre Bortnes (alle rollefigurene har Donald Duck & Co-navn) har handlet med aksjer, blir liksom bare en kjapp opplysning som kastes ut.
Vi kunne med fordel ha blitt mer med inn i disse handlene og kommet tettere på Bortnes’ tankegang, metode og motivasjon: Hva var det han rent faktisk gjorde – og hvorfor?
Her kunne nevnte Perleporten vært en god inspirasjonskilde – den gir seeren en effektiv og intuitiv følelse av hovedpersonens spillavhengighet.
Før det fulle omfanget av skandalen har nådd offentligheten, begynner det som så ofte kalles «kampen om narrativet».
Solvik bestemmer seg for å hente inn kommunikasjonsrådgiver-råskinnet og barndomsvenninnen Karianne Moe for å redde det som reddes kan.
Nugatti, tørkestativer og furubokhyller
Skuespillerne er formidable og utforskende: Laila Goodys varme Erna-variant er langt mer menneskelig enn bare en politisk sjablong, som får en utsøkt kontrast i Baasmos herlig endimensjonale vri på Sindre Finnes.
Sondre Bortnes er en forsagt og utilpass skikkelse, drevet av både fremmedgjorthet i skyggen av kona og av grådighet.
Scenen der hodet hans kritiseres av kona mens resten av kroppen hans er på ned en trapp, må være blant de mest minneverdige dette året.
Pia Tjelta stjeler scenene med sin infame rådgiver, det er en fryd å se hvordan den kompromissløse rollefiguren røsker opp i traust parti-trausthet.
Siden Karianne Moe ikke bygger på en kjent person (men det finns visst en klar inspirasjonskilde), er det vrient å bedømme treffsikkerheten, særlig når det leveres passasjer om Tolstoj og andre verdenskrig-våpen.
De inspirerte skuespillerne er det sterkeste kortet i Ingen kommentar, som også skal ha skryt for detaljrikdommen.
Se, de spiser Nugatti til frokost i statsministerboligen, som for øvrig er full av strykebrett, tørkestativ, nittitalls-furuhyller og andre usmartheter.
Ikke morsomt nok
Svakheten er at plottet blir i overkant minimalistisk – manuset hviler seg nærmest utelukkende på redningsaksjonen etter en skandale, og kunne både vært mer utdypende og tatt flere sidesprang.
Drivet er ujevnt – en tidlig festscene virker mer motivert av ønsket om å ha med en artig sekvens enn at det jenka-dansende politikerapparatet faktisk har noe å feire.
Opplegget mellom Tjeltas rollefigur og en tidligere oppdragsgiver (Jonas Oftebro) er kjeklete fortalt, noe som blir særlig problematisk når det viser seg at forbindelsen er avgjørende for filmens sluttpoeng.
Det ligger potensiale til noe skikkelig episk i bakgrunnshistorien til Goody og Tjelta sine rollefigurer, og filmen kunne fått mer ut av hvordan de som barndomsvenninner stjal en voksduk for å kopiere en Mia Gundersen-kjole.
En meget rølpete hyttetur (maskulin gjenreisning!) er utmerket skildret og skal ha ekstra kudos for at den foregår i nokså uskjønn natur.
Men morsomhetene er liksom ikke morsomme nok, til tross for at de White Lotus-aktige tonene til komponist Kåre Vestrheim (Makta) understreker at det som skjer er både underfundig og festlig.
Scenene der Alma skal få selvtillit og motivasjon av en norskspråklig raplåt er unødvendig og korny.
At soundtracket ellers er nesten demonstrativt on the nose (Noen å hate, Mommy Blue) er i grunnen bare moro.
Godkjent start
Det er ikke tilfeldig at både Perleporten og Ingen kommentar har blitt laget i et klima der tilliten til norske politikere er satt på prøve av polarisering, solbrillerapping, pendlerboliger, metoo og alskens aksjehandel.
Ingen kommentar er dermed avhengig av å spille på kjent materiale for å fungere, og når handlingen er så tett på virkeligheten, er det nesten litt krise at gjengivelsene av journalister og tv-sendinger virker så lite ekte.
For når et rykte skal reddes, må måten det fremstilles i media på være gjennomtroverdig. Her har det muligens gått litt fort i svingene.
Ja, kanskje denne sjeldne norske satire-fuglen rett og slett tar seg selv for lite høytidelig?
Den humoristiske fordreiningen av ekte hendelser ville ikke blitt mindre morsomt hvis fortellingen også ga mer plass til grådighet, vennskap, misunnelse, ærgjerrighet og svik – historiens iboende gammeltestamentlige kvaliteter.
Likevel: Ingen kommentar kan ikke kalles annet enn en god start på det man kan håpe blir en ny bevegelse og sjanger i norsk film.
Utfordringen går herved til landets filmskapere: Fortsett med å lage politisk satire! Det er mer enn nok å ta av.
Karakter:
6 / 10
Ingen kommentar (Regi: Petter Næss)
Ingen kommentar kommer på norske kinoer 22.august 2025.