Valg 2025: Kampen om virkeligheten
ANALYSE: Vi tvang TBAs valgskribent Einar Aarvig til å se årets innledende partilederdebatt. Han kom tilbake med en rapport om superhelt-trailere, Halfdan Sivertsen og Dan Børge Akerø.
Det generelle mediebildet og oppslag som «Slik blir valgdekningen på NRK» gir inntrykk av at vi skal teppebombes med debatt og politikere, at valget liksom blir sensommerens og den tidlige høstens svar på jul. Statskanalen lover «store fellesopplevelser», TV 2 kjører på med «nye konsepter» og «ungdomsvennlige debatter» ledet av tiktokere.
11. august møttes lederne for de største norske partiene for å «sparke valgkampen i gang», for å si det med programomtalen.
Åsted: Store Torungen – storsalen i Arendal kulturhus, med 750 sitteplasser. Mer om publikummet senere.
Med jomfruens øyne
Kulturhus, ja. Ordet oser av kliniske Halfdan Sivertsen-konserter (mer om ham senere også), konferanser, høflig klapping, garderobeplikt og fylkeskommunal velvilje.
Det er vrient å finne ut av hva de ulike partiene mener om fenomenet, men disse antiseptiske rommene har definitivt noe mer tverrpolitisk og nøytralt (altså kjedelig) over seg enn f.eks. Folkets hus, Høyres hus og grendehus.
Denne skribenten befant seg ikke på Arendalsuka da oppsparket fant sted og måtte nøye seg med tv-sendingen. Oppdrag: Dekke både valget og valgdekningen for TBA. Hvor vanskelig kunne det være, liksom? Å skrive noe fyndig og distansert om sirkusrommets hester, elefanter og direktører?
Jeg er ikke noe «politisk» dyr – jeg hopper stort sett over partistrategianalysene til en som heter Bonde i Morgenbladet, og er usikker på om jeg kan navnet på alle statsrådene, eller om jeg kan legge ut om fordeler og ulemper ved negativ parlamentarisme.
Det står ikke fantastisk bra til med kunnskaper om krinkelkrokene i eiendomsskatten, selskapsskatten og formueskatten heller, hvis jeg skal være ærlig.
Heldigvis finnes det et stort økosystem av menn og kvinner som kan dette bedre, ja som lever av å kommentere det politikerne gjør og sier. Bra gig – mye å gjøre, meningsfullt opplegg.
Det er ikke snakk om å gå disse nerd … ekspertene i næringen, her gjelder det å holde seg til det man kan. For har jeg ikke rolige 25 års erfaring som fortolker av audiovisuelle inntrykk? Og fikk jeg ikke rolige 1.7 i karakter på logikkdelen av Ex. Phil?
Og i en ganske så grom reportasje som dukket opp i feeden (takk til Terje Rangnes), skrev Ingvar Ambjørnsen fem sider om 1987-valgkampanjen uten å nevne praktisk politikk med et ord, det handlet desto mer om nerver og minibarer. Noe å strekke seg etter!
At jeg så å si aldri ser nyheter eller debatter på «vanlig» tv (men jeg hører ofte på Dagsnytt 18, kors på halsen) akter jeg å bruke til min egen fordel. For kan det ikke være bra med noenlunde jomfruelig øyne på dette fesjået?
Politikk er mer enn politikken, i valgkampen handler det minst like mye om å kommunisere den ut.
Kanskje er det mest hensiktsmessig å legge mer vekt på form enn på innhold? Vurdere sirkuset mer enn brødet?
LYSTBETONT!
I denne og kommende artikler på TBA skal det altså skrives om valget og om dekningen av det, med en metode som … sikkert kommer til å «realisere sin form», for å si det med Aristoteles.
Det har jaggu dukket opp noen avklaringer allerede:
- Det er ingen annen råd enn å bruke meg selv i teksten – jeg bryter sånn sett en mangeårig doktrine om å ikke benytte ordet «jeg» i anmeldelser etc.
- Jeg har det med å gjøre ting vanskelig for meg selv (here we go): Skrive meg inn i krøkkehjørner, henge meg unødvendig opp i formuleringer og poenger, påføre meg selv skrivevegring etc. Her skal saker og ting holdes lystbetont hele veien igjennom – FORHÅPENTLIG også for deg, elskede leser.
Hvor er trommevirvelen?
Dermed: Jeg prøver å ta Ambjørnsen-inspirasjonen på alvor og spretter dermed en Årjäng-innkjøpt mellanöl med alkoholprosent godt under sperregrensen – og benker meg foran lineær-NRK i god tid før debatten sparker alt i gang.
For det er vel slik at Rikskringkastingen varmer opp til sendingen med fem på gata i Arendal, ekspertkommentatorer og annen trommevirvel-glam ala Amanda vorspiel og rød løper-showet til Oscar-utdelingen?
Nei. En snau halvtime før det braker løs, tidlig i gode gamle prime time, viser statskanalen noe som heter Brannen, en regngrå, proft laget dokumentar om den vemodige surferen Inge fra Høvåg.
Hvis sendetidspunktet får seernes øyne opp for norske dokumentarer: Gull!
(Sjekk for øvrig ut den både smålåtne og storslåtte Pet Farm på VGTV, passende nok om en liten manns kamp mot et stort system).
Brannen etterfølges av en egenreklame for Mørch og makta, nå også bare Makta uten manus – Erlend Mørchs multimediale samtaler med partilederne. Her stilles det spørsmål med «løs snipp» om Vedum har alibi for 11. september og om Venstres kvaler ved nekrofili.
Og endelig, sekunder før Dagsrevyen 21: Programlederne Ingerid Stenvold og Fredrik Solvang minner oss på at det snart er DEBATT.
De står ved havkanten med vind i håret, med en Arendal-bakgrunn som ser underlig fake ut.
Mellom Dagsrevyens innslag om oljefondinvesteringer i Israel, drapet på Anas Al-Sharif, Trump, Zelenskyj, Stavanger lufthavn, valgkamp på TikTok og hepatittsmitte på Frognerseteren teases stadig seeren med det kommende mestermøtet.
Det blir en kamp om «virkelighetsbeskrivelsene mellom Regjering og opposisjon», lover en opplagt Tone Sofie Aglen. Ikke så rart hun og andre kommentatorer smiler – det er både sommer, festival og høysesong.
Dagsrevyen bruker for øvrig også noen sekunder på å friste med saken «Så mange bør du ha ligget med», men da må man klikke seg inn på nettsaken.
Heldigvis er værmeldingen med Terje Alsvik Wallø mer NRK-old school. Med spenst og i pen dress, legges det ut om en «flott sensommerdag».
Deretter følger velplasserte promoteringer for Bård Tufte Johansens nye fiskeprogram, for at Thomas Numme og Solveig Kloppen er programledere på Reiseradioen og for Seltzer: Norsk fattigdom, en serie det skal vise seg at partilederne følger med på.
Skikkelig feststemning
Ok, nok utenomsnakk – takk for at du har båret over meg, som fersk valgspaltist føles det maktpåliggende å feste blikket på flere steder samtidig, ikke minst på Statskanalen og deres tankegang og strategier. Særlig siden Fremskrittspartiet leker med tanken på å legge ned eller desimere hele kostebinderiet.
Nå begynner endelig showet. I sakte film, og til rytmetunge strykere man ellers forbinder med idrettsgallaer og superhelt-trailere, vandrer partilederne selvsikkert mot oss.
Smilene er lure, ansiktsuttrykkene bærer liksom på ammunisjon, dette er mennesker med argumenter, temperatur og, for å si det med Tone Sofie Aglen: Virkelighetsbeskrivelser.
Den korte åpningssekvensen avsluttes med slags reversert tjuvlån fra Gudfaren, der dørene til Stortingssalen settes på gløtt.
Vi aner noe, men ser ikke helt hvordan det er der inne i rommet der de viktigste beslutningene skal tas.
Vignetten glir over i livesendingen, med kamerasveip over et jublende oppspilt publikum hvorav ingen, evt svært få, har ikke-europeisk bakgrunn.
Skikkelig feststemning, det hoies og applauderes og programlederne, særlig Fredrik Solvang, har sånne fornøyde «vi vet, vi vet»-smil. «Det kunne ikke vært mer spennende», sier Ingerid Steenvold og viser til jevne meningsmålinger.
Her skapes det som – både jålete og forslitt – kalles et narrativ, et dobbeltplott om noe så drama-klassisk som makt: Får Jonas Gahr Støre fortsette etter fire krevende år som statsminister?
Og hvem skal lede en eventuell borgerlig regjering? Kamera dveler på Sylvi Listhaug idet spørsmålet blir stilt.
Formen debatten foregår i er ikke mer subtil.
Som i et slags sent 00-talls-gameshow, er partilederne plassert bak hver sin boks – den har JA og NEI-knapper som kan trykkes på.
Og det er Dan Børge Akerø-stemning allerede fra først spørsmål: «Er du statsminister-kandidat i Norge?». Publikum ler og klapper og lager lyd i en økende kurve, Solvang tar nikke-diggende imot responsen.
Bakgrunn: Sylvi Listhaug har ikke lansert seg selv som kandidat. Men stiller hun i statsminister-duell i Trondheim nærmere valget?
Stein, saks og Chuck Berry
Første spørsmål til den sittende statssjefen: «Hvorfor gjør du ikke som Gerhardsen»?
Når Støre doserer om universelle velferdsgoder – og spissfindig vever inn landsfaderen og et svar på spørsmålet, får han applaus med antydning til begeistrings-hyl.
Hmm, kunne det vært interessant å prøve seg på en slags analyse av disse partilederne? Kommentere personlighet, logikk, temperatur og fremferd på hver enkelt av dem, ja kanskje til og med ta en tur innom fanesaker og politiske løsninger? Det får bli ved en senere korsvei. Denne gangen nøyer vi oss med form og format.
Stenvold og Solvang byr nemlig opp til blokkinterne dueller. Rasjonelt nok: Velgere beveger seg ikke mellom høyre og venstre side i politikken, men mellom partiene i hver blokk.
Men formen på disse duellene ligger under verdigheten til selv den bredeste lørdagsunderholdning:
«Vi starter med … », sier programlederne og lar det henge, fordi nå fylles Store Torungen og fjernsynshøyttaleren med særdeles korny «Vil du bli millionær / Hvem ryker ut av Stjernekamp»-aktige toner.
Første par ut viser seg å være Vedum og Støre – de skal velge mellom to stridstemaer og styre praten selv i fire minutter. Hvem skal begynne? Jo, det avgjøres med STEIN SAKS PAPIR.
At lederne var ustø i reglene er så sin sak – det resulterte i hvertfall i et festlig oppslag der Norsk forbund for stein, saks papir raste i VG.
Men å komme på noe sånt …
Det er først rimelig flau stemning i seansen mellom Støre og Vedum, førstnevnte er godslig overbærende, sistnevnte er klar for show.
De skal snakke om Oslo og det skal vise seg at både formatet og temaet er godt anpasset statsministerens tidvis imponerende elegante argumentasjonsteknikk.
Han får «by og land, hand i hand» til å høres friskt og fint ut, han understreker at det var senterpartisten Anne Enger Lahnstein som var pådriver for operaen og runder raffinert av med en parallell til Peer Gynt i en antydning om at Vedum & Co er seg selv nok.
Motstanderen er blid og sympatisk, men gjør ingenting for å nyansere bildet av at Senterpartiet er i overkant opptatt av distriktsnorge. Tvert imot kjører han Chuck Berry-trikset: Prøver å nevne så mange stedsnavn som overhodet mulig.
Menneskerettsstridig
De andre duellene har ikke samme schwung, men de er ikke helt uten høydepunkter heller. Når Erna Solberg og Sylvi Listhaug skal diskutere penger og skatt, ser begge smått utilpasse ut.
Og blir Ernas sindige «ro ned på pengebruken»-fornuft for tamt når motstanderen raser mot havvind, innvandring, bistand og byråkrati og sier at «Pengene tilhører folket, ikke staten»?
Når KrFs Dag Inge Ulstein insisterer – på å diskutere Pride-flagg fremfor EU-medlemsskap med Venstres Guri Melby, kan han ikke sies å heve blikket.
Han oppfordrer til å «heller samle oss rundt det norske flagget» og idet han kritiserer «det totalitære mangfold», fanger kamera en publikummer med grønt hår, tatoveringer, batikkaktig flerfarget skjørt og en regnbue anrettet over rullestolen. Hun tenker sitt, og det gjør jeg også. På tide med en ny Norrlands Gull.
Ok, si at du har besøk eller sitter på en bar og at du selv kan velge mellom diskusjonstemaene «tannhelse» og «vindkraft». I debatten trumfer Marie Sneve gjennom tannhelse, etter å ha forsøkt å mobilisere publikum.
Igjen er Støre elegant: Boret til tannen trenger kraft! Einar Gerhardsens velferdsløsninger er mer realistiske enn Mimir Kristjanssons!
Så får det heller være at han parafraserer en obskur Halvdan Sivertsen-låt på et annet tidspunkt i sendingen.
En mild harang om en beslutningsvegrende brud, EØS og vekstkraft i næringslivet munner ut i en beskyldning om at de borgerlige vil øke selskapsskatten og kveldens mest slagordlydende replikk:
«Det er urettferdig, det er unorsk og det er dårlig politikk.»
Det småbobler i salen og Erna venter «tålmodig» og øøørlite øyehimlende på at applausen skal gi seg: «Er dere ferdige nå, liksom.»
Vi aner en kommende stolt motreplikk, den er både velforberedt og noenlunde velplassert:
«En av de morsomme tingene med norsk debatt er når Arbeiderpartiet argumenterer med ordet unorsk. For hvis du mener noe annet enn Arbeiderpartiet, er du ikke norsk. Det er helt utrolig.»
For en tid vi lever i!
En gang betydde «unorsk» noe fresht og friskt og annerledes, nå har ordet fått samme betydning som «unamerican», det vil si grunnlovs- og menneskerettsstridig og unaturlig og fælt.
God eller dårlig sportsånd
Sånn ellers?
Sminketeamet har vært rause med rougen på de kvinnelige partilederne.
Vedum shower med melkekartong han har i dress-innerlomma – den brukes i et utfall mot rikingene som eier Kiwi.
Han prøver seg på noe tilsvarende med et vannglass senere i sendingen, mens Hermstad lar en medbragt gulrot symbolisere at man trenger … gulrøtter i den grønne omstillingen.
Puh.
«NRKs forsøk på å lage lørdagsunderholdning av partilederdebatten er et feilgrep. De tror kanskje de må finne på noe for å tiltrekke seg unge, men gjør i stedet vondt verre», skrev Bjørgulv Braanen i en leder i Klassekampen to dager senere, med «Sirkus» som den nokså syttitallsaktige overskriften.
I Kveldsnytt umiddelbart etter debattslutt, virket statskanalen imidlertid godt fornøyd med seg selv, i beste sportsånd ble det spurt om hvem som «klarte seg best».
«Det var en befriende debatt der flere fikk skinne», sa en fremdeles blid Tine Sofie Aglen og trakk særlig frem Støre og Listhaug.
Aglen har selvsagt rett. Mye var flaut og krøkkete og lua på snei-Johan med debattens forsøk på å få eksempelvis innfløkt skattepolitikk til å gå opp i en høyere enhet med show og underholdning.
Men NRK og partilederne skal virkelig ha for viljen til tilgjengeliggjøring.
Det er noe litt herlig med det tydelige ønsket om å kommunisere om tunge saker på en lett måte – og de får det jo til!
Selv er jeg gammel sirkusfan og synes det må være lov for kanaler og politikere å showe litt – denne kvelden ble det hvert fall sjelden kjedelig. Budskap kom frem!
Men kanskje man skal droppe akkurat stein – saks – papir neste gang?
Takk for følget og hold deg tuna inn på TBA! Neste episode: En treffende og formsikker vurdering av ungdomspartilederdebatten.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: