Alien: Earth: Eksistensielt lørdagsgodt
Alien: Earth. Foto: Patrick Brown/FX
ANMELDELSE: Ridley Scotts Alien fra 1979 har satt en uhelbredelig støkk i de fleste skrekk- og sci-fi-entusiaster. Med Alien: Earth vender vi tilbake til både superkorporasjoner, syntetiske mennesker og grufulle skapninger – kan Noah Hawley overbevise fansen?
*Anmeldelsen er spoiler-fri. Karakter nederst i saken.*
Alien-historien er etter hvert blitt både betent og turbulent. James Camerons oppfølger Aliens (1986) tok utgangspunkt i samme univers og ble likeledes hyllet.
De etterfølgende filmene, og da kanskje særlig Ridley Scotts prequel-filmer Prometheus (2012) og Alien: Covenant (2017), har dog vært mer eller mindre polariserende for fanskaren.
Undertegnede er kontroversielt nok stor tilhenger av disse opprinnelsesfortellingene, men 87 år gamle Scott mistet tilsynelatende piffen, og det er fremdeles ikke kommet en siste film i trilogien.
I 2024 fikk vi i stedet et nytt ormehull inn i Alien-universet med Fede Alvárez’ Alien: Romulus.
Denne utspiller seg 20 år etter handlingen i den opprinnelige Alien-filmen. Vi befinner oss med andre ord i et kosmos med en tidslinje som begynner å bli noenlunde komplisert.
Alien: Earth foregår bare to år før Ellen Ripley, og det dødsdømte mannskapet på rom-trucken Nostromo, lander på den golde planeten LV-426 i den originale filmen.
Manusforfatter og regissør Noah Hawley er kanskje mest kjent for å ha gjenopplivet Coen-brødrenes Fargo som tv-serie og Marvel-serien Legion med stor suksess.
Dermed føles det berettiget med et aldri så lite håp når han nå tar for seg Alien-universet med Ridley Scott som executive produsent og Disney+ som hjertestarter.
Kan lykken slå til igjen?
Teknokratisk verdensbilde
I Alien: Earth drives verden av fem superkorporasjoner, teknologiske stormakter – Weyland-Yutani, Threshold, Dynamic, Lynch og Prodigy. De kontrollerer hver især ulike deler av jordkloden – og verdensrommet.
Den nyeste supermakten, Prodigy, er drevet av en tilsynelatende megaloman, ung KI-trilliardær som vil gjøre mennesker udødelige ved hjelp av kunstig intelligens.
Han er dessuten besatt av Peter Pan og har en forskningsøy kalt Neverland (Drømmeland). Han går med nattrøye og motefillete pysjamas, viser klipp fra Disney-tegnefilmen og leser fra boken til barna, som er en del av hans store eksperiment.
En gruppe uhelbredelig og terminalt syke barn får nemlig deres menneskelige bevissthet overført til en voksen, syntetisk superkropp.
De er voksne og barn på samme tid og ikke minst – så godt som udødelige. De kan naturligvis gå i stykker, men er forskånet for den biologiske kroppens nådeløse aldringsprosesser.
Syntetisk Peter Pan-syndrom
Ideen om hybridene, barna som har fått bevisstheten overført til en kunstig kropp, er helt klart det mest interessante elementet i Alien: Earth.
De er åpenbart kulminasjonen av Boy Kavalier, Prodigy-skaperens altomgripende Peter Pan-syndrom. Han er dessuten pinlig opptatt av å påpeke ideen om at han jo selv er et vidunderbarn.
Han har skapt en hel konstruert mytologi for hybridbarna, som alle sammen får nye, Peter Pan-navn etter gjenfødelsen. Denne mytologien føles mest av alt som et ønske om å fremstå så eksentrisk som mulig.
Boy Kavalier håper at hybridene vil utvikle seg i en retning som gjør at han «endelig» kan føre en samtale med en som er smartere enn ham.
Det burde egentlig ikke være så utrolig vanskelig, med tanke på at mannens tilsynelatende eneste kulturelle referanse er Peter Pan.
I og med at hybridene eies av Prodigy, oppstår det en haug med etiske problemstillinger. Har de overhodet noe autonomi over egen kropp og tanker?
Det hele blir monitorert i minutiøs forstand, og alt de ser blir tatt opp med retina-kameraer.
Bevisstheten deres tilhører dypest sett KI-supermakten – en uhyggelig parallell til dagens virkelighet og hvor mange føler den er på vei med utviklingen av kunstig intelligens.
Fordi hybridene rent mentalt er barn på 11-12 år, oppstår det en del ganske morsomme og interessante situasjoner. I skarp motsetning til roboten Ash fra den første Alien-filmen, er de for eksempel utrolig dårlige til å lyve. Ikke minst er de også lettere å kontrollere enn voksne.
Bunnsolid og skremmende samtidsspeil
Hovedrollen i Alien: Earth er den første hybriden, Wendy, som spilles av Sydney Chandler.
Det er forfriskende med et nytt fjes i strømmehavet, og hun nailer rollen som selvsikkert barn i en voksenkropp. Fordi vi når å «møte» henne i hennes opprinnelige fysiske form, er dette helt essensielt.
Det samme gjelder faktisk for alle hybridbarna, som lykkes svært godt med å spille barn i en voksen og overmenneskelig kropp, og portrettere de utfordringene dette innebærer. Alle de tingene de ikke forstår enda. I møte med voksne karakterer blir dette ekstra tydelig.
Det er åpenbart forskjell på helt syntetiske mennesker og hybridene. Hybridenes bevissthet kan justeres og rettes i, men det er et gjennomgående spørsmål i serien hvor mye menneskelighet hybridene egentlig kan beholde.
Barna er, i likhet med Xenomorphene, også et liv fra en kropp utenfor som vokser i en ny kropp.
Noen funksjoner i landskapet av hybrider, cyborger og syntetiske mennesker føles litt underforklarte – for eksempel det at cyborgen (et biologisk menneske som har fått cyber-forbedringer) Kumi Morrow (sikkerhetssjef på det forliste romskipet USCSS Maginot) bare kan «ringe» direkte til hybridbarna når det passer ham.
En av de som holder øye med hybridene, er Kirsh (Timothy Olyphant), som er helt syntetisk og ligner umiskjennelig på Rutger Hauer i Blade Runner. Bare én av mange fantastiske deler av produksjons- og karakterdesignet i Alien: Earth, som for alvor klarer å bygge opp sin egen verden selv med et hav av referanser til både Ridley og Alien-universet.
Tvetydighet omkring hvem som er syntetiske og ikke har hjemsøkt Alien-universet siden den første filmen, og det kommer også til å spille en rolle i Alien: Earth, uten å begi oss for langt inn i spoiler-territoriet.
I disse KI-tider, stiller Alien: Earth opp et skremmende speil.
Verdensdelene som de fem ulike superkorporasjonene kontrollerer, er tydelig gjennomsyret av teknologi og teknologiens krav til menneskene. Maskinene hilser menneskene med: «Have a productive day!» når de ber om fri fra systemet.
Alien: Earth er i de seks første episodene bunnsolid i verdenbygging og fremstår som en utmerket blanding av skrekk og eksistensialistisk sci-fi.
Marerittbensin
En sentral handlingstråd i Alien: Earth er et skip fra det konkurrerende selskapet Weyland-Yutani, som styrter ned i Prodigy-territorium i det som best kan beskrives som et futuristisk Bangkok.
Skipet USCSS Maginot viser seg raskt å være et fartøy med vitenskapelige formål som har sanket fremmede livsformer fra universets aller fjerneste avkroker.
Vi vet jo fra tidligere filmer at det ikke er en særlig god idé å ta med seg ting man samler opp i det ytre rom…
Skipet huser selvfølgelig et skrekkabinett av utenomjordiske arter. Som heldigvis er utrolig spennende å få innblikk i. Nye aliens! Gøy!!!
Den mest minneverdige er det blekksprut-manet-lignende øye-vesenet, T. Ocellus, som i likhet med jordens dødeligste dyr, kube-maneten, har menneskelignende øyne.
Kubemaneten kan dog trumfe med hele 24 av disse, mens T. Ocellus «bare» har åtte (i en ganske flatterende hasselbrun nyanse).
Det er en hel dyrehage av ren marerittbensin! Og som man vet allerede fra trailermaterialet, inkluderer det den notoriske Xenomorphen.
Det er også her Alien: Earth beviser at den forventer en del forkunnskap. Xenomorphen kan rett og slett ikke lanseres helt på nytt hvis man vil holde på fansen.
Her ligger også en av utfordringene til serien, at vi allerede kjenner mekanismene. Når vi ser et egg eller en sammenkrøllet sort hale, vet vi allerede hva vi skal frykte.
Det gir gjensynsglede og påskeeggaktig lykke, men ikke solid spenning som i de første to filmene. Det er naturligvis også mye å forvente. Man kan som kjent bare gi et førsteinntrykk én gang.
Nostalgisk pust av retroestetikk
Serien er heldigvis en velkommen forundringspakke til fans av den originale filmen og mesterverk som Andrej Tarkovskis Solaris (1972), Robert Wises The Andromeda Strain (1971) og Kubricks 2001: En romodyssé (1969) – og et snev av Blade Runner (1982).
Seriens første bilder og gjenkjennelige bippelyd-symfoni er nok til å gi nostalgisk gåsehud.
Det er mildt sagt sykt tilfredsstillende hver gang Alien: Earth tipper hatten til sin originale forgjenger.
Det er ikke minst god grunn til å ha suveren opptur over gjenskapingen av Weyland-Yutani-skipets interiør, kostymer og 1970-tallsaktig hår fra den første Alien-filmen. Det tok nesten pusten fra undertegnede i seriens åpningsseksvens.
Produksjonsdesignet på jorden er spekket med nostalgi og et aldri så lite snev av cyber punk.
De Blade Runnerske, futuristiske, storslåtte bildene fra byen i New Siam der skipet krasjer er bastante vitner om seriens imponerende evne til å bygge et univers vi hittil har sett lite til i franchisen – hvordan jorden ser ut og fungerer i 2120.
Det føles stort og grundig, og ikke bare som en midlertidig kulisse.
Et av de punktene der Alien: Earth lykkes ekstremt godt, er nemlig at den sørger for å bibeholde estetiske referanser til sveitseren H.R. Gigers episke biomekaniske produksjonsdesign fra den originale filmen, og samtidig skape et helt nytt og eget uttrykk.
Prodigy er nytt territorium, med sin egen renskårne, hyperteknologiske estetikk, som allikevel ikke føles malplassert i Alien-universet som helhet.
Teknologien er banebrytende, med enkelte (for oss) retro-elementer som et takknemlig nikk til originalen (og til vår egen tid).
Dataskjermene er for det meste svarte med grønn tekst, tastaturene har opphøyde kubetaster, de er ikke flate eller skjermaktige, samtidig som at det maskinene utfører, er mer komplekst enn vi nærmest kan forestille oss med dagens teknologi.
Alienologisk mytologi
Med forbehold om at det er jeg som er kynisk anlagt, er jeg langt mer interessert i de teknologiske og alienologiske mytologi-elementene enn de sentimentale aspektene ved serien.
En av de tingene man dog fort kunne bli litt bekymret for på bakgrunn av teaser-materialet, var at det ville bli seks episoders utelukkende heseblesende Xenomorph-jakt. Det kan jeg lykkeligvis meddele at ikke er tilfellet.
Alle de seks første episodene er rundt en time lange, så det er enorme mengder informasjon og mytologi i de ulike handlingstrådene som langsomt utredes. Så mye, at det kan bli litt vanskelig å følge med underveis.
Det overveiende positive med dette, er til gjengjeld at serien tilsynelatende har stor gjensynsverdi – det er mye å oppdage.
En liten anke er at når flere episoder er gått, føles det ikke som vi er kommet så langt som vi kanskje burde. Samtidig vet vi allerede nå at det er planlagt fire-fem sesonger av serien.
Alien: Earth preges litt av at den, i likhet med karakterene, ikke helt vet nøyaktig hva den skal være enda. Den kommer litt tregt i gang, selv om det er mange ting som skal presenteres. Vi får håpe det kulminerer i en storslått finale.
Serien fremstår etter seks episoder som solid og karakterdrevet, med en rekke spennende mytologiske utviklingsmuligheter.
Det er også en serie som tar seg utrolig god tid og virker gjennomtenkt. Hver episode starter med en montasje-sekvens som gir uttrykket et kunstnerisk tilsnitt som ikke er en selvfølge i abnormt store sci-fi-produksjoner mer.
Alien: Earth er kompleks, stilren, gjennomtenkt og klarer å lansere nye ideer i det allerede etablerte universet, som tross alt vekker nysgjerrigheten.
Den stiller uhyre mange store spørsmål, både teknologiske, moralske og eksistensielle, men sørger heldigvis også for å komme med en del svar.
Etter seks episoder føles det allikevel som om mye gjenstår. Det gjenstår hvert fall to episoder.
Det er veldig problematisk for anmeldere at man ikke får mulighet for å se alle episodene i sesongen. Det er umulig å vurdere serien som helhet når man ikke vet hvilke tråder som blir og ikke blir utredet til slutt, hva den besvarer og hva som blir hengende. Utrolig kontraproduktivt hvis man ønsker en sannferdig anmeldelse av produktet.
Kanskje trekker Alien: Earth skipet i land på så spektakulært vis at den karrer seg til toppkarakter, eller så faller den flatt i finalen. Det er det per nå ingen som vet.
Resten må vente til de siste to episodene manifesterer seg – det er forhåpentlig bare å glede seg!
Foreløpig karakter:
9 / 10*
Alien: Earth (Serieskaper: Noah Hawley)
*Vi har fått se 6 av 8 episoder. Endelig karakter kommer når vi har sett de to siste.
Alien: Earth blir tilgjengelig for strømming på Disney+ den 13.august.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: