While Waiting: Venting på sitt beste
ANMELDELSE: While Waiting er et spill om, wait for it… å vente.
Vente på hva? På at ventingen tar slutt?
På vei til college spør mamma om jeg har husket tannbørsten. Jeg begynner å romstere i bagasjen, men finner den ikke. Den ligger sikkert under noe annet? Men nei, og nå er vi framme – en dårlig start på college. Skuffelsen over meg selv er påtagelig.
Jeg ser ut av vinduet, vi er 30 brett inn i spillet, og jeg føler noe nytt skal skje, men jeg har bange anelser om at ingenting vil skje.
Når foreldrene ringer meg opp noen dager senere, bytter jeg fra selfiekamera til hovedkamera, og foreldrene mine må si hei til min halvnakne roomie. De smiler.
I While Waiting fortelles livet til en vanlig mann og hans stadier fra baby til gamling gjennom scener der han må tvinne tomlene, stuck i en mikroskopisk overgangsfase før en forløsning.
Bortsett fra åpningen «vente på å bli født», er det snakk om dagligdags skjærsild à la vente på bagasjen, vente i dokø, vente på at Photoshop skal begynne å fungere igjen, vente på at noen skal like bildet du postet, vente på friminutt, middag, stafettpinne, oppholdsvær.
100 forgjengelige øyeblikk, fra krybbe til grav.
Hva har du tenkt til å gjøre nå?
Presentasjonen er minimalistisk, et sted mellom flybrosjyre, fargeleggingsbok og en WikiHow av Julian Opie.
Dette parres med lisensfri klassisk musikk og en litt snodig Amelié fra Monmartré-aktig jingle som avslutter hvert brett.
Musikkens stock-følelse forsterker følelsen av å ha blitt kastet inn i verden som ville eksistert uansett om du ble født eller ikke. Du er en gjest.
I teorien kan man sitte i timesvis og se spillet passere urørt. Men for de rastløse har hver scene forskjellige ting man kan gjøre, som popper opp ved starten av hver scene i form av en notatbok med achievements.
Disse stikkordene er ofte diffuse («Become the richest man on the bus») og utover å bevege hovedpersonen, har man kun én knapp til rådighet. Så hva skal man gjøre?
Du står på bussholdeplassen og gjesper. Du kan spasere litt rundt skuret og undersøke før bussen kommer.
Gå inn i en åpen verkstedsbod. Det er en slags maskin her? Hvordan får jeg den til å virke? I denne retningsløse tilstanden «Hmm lurer på om dette funker» *klikk*… nei, tydeligvis ikke…» blir det lett å identifisere seg med hovedpersonen, som er tvunget til å leve, vente og loke rundt. Nå missa du bussen.
Små oppgaver og handlingsrom er underholdning man kan snacke, mens det egentlig oppfordrer deg til aksept. Bare unntaksvis kan man påvirke når brettet slutter, og nedtellingen er usynlig.
Selv når du føler deg ferdig med et brett, må du fortsatt vente.
Du skulle kanskje ikke tro det, men dette spillet svinger som faen.
Du kan se scenene utspille seg urørt, florlett passere til neste brett (du får belønningsklistremerket «Do nothing»), eller du kan klumse deg inn i situasjoner, trolle verdenen du er stuck i, men kanskje også deg selv. Her vender jeg slukøret tilbake etter å ha forvillet meg et annet sted via trappene.
På nyttårsaften er det krøkkete å bevege seg gjennom folkemengden rett før midnatt – greit nok.
Men dette spillet er krøkkete samme hvor man er! Jeg har liten toleranse for clunky spillmekanikk, men her funker det – tilsynelatende som et grep fra utviklerens side.
Å få figuren til å gjøre det jeg vil er støvlete og keitete. Allikevel føler jeg at jeg er der.
Han snegler seg fram, og i de få tilfellene der man stresser med å manøvrere en oppgave før tiden går ut, er det en slags WarioWare på valium. Man vet ikke hvor lang tid man har. Men dette har en kjærkommen utvei: Man kan alltid legge ned kontrolleren og vente. Det er her hovedpersonens venting og din venting smelter sammen.
Alle handlinger utføres av hovedpersonen med en stoisk uttrykksløshet, kanskje depresjon, kanskje bare personligheten hans?
Om man vil tolke dette mennesket som nevro-spicy eller ei avhenger av en selv. På vei til flyplassen virrer jeg bilvinduet opp og ned for å «vaske» vekk fuglebæsj.
Som en gammel dame på kristen-TV sa en gang: «Tålmodighet er ikke bare evnen til å vente, men hvordan vi oppfører oss når vi venter».
Wherever you go, there you are
Det er mulig å forville seg langt inn i rom og situasjoner som føles som å gå bak sceneteppet. Ved noen anledninger, som når vår mann er syk, fanget dypt i en feberdrøm, havner man inn i en tripp enten man vil det eller ikke.
Det går over – men følelser og visjoner kommer og går. Akkurat som ventingen, er det ikke mulig å unnslippe fantasien. Denne rytmen er like umusikalsk som den er musikalsk.
Hverdagsstøvet får en romantisk kontrast i den drømmende indre verden.
På den annen side, understrekes meningsløsheten i denne, nesten som en mildt hånlig trass fra spillutvikleren.
Det indre liv er en uforløst, stagget energi som bare delvis kanaliseres når hovedpersonen får en kreativ karriere. I det lange løp må vi tolerere skuffelse.
Etter å ha blitt dumpet på college, blir jeg skjenket av min romkamerat. Målet er å drukne minnet av min eks.
Hver gang jeg bånner et nytt rødt plastbeger med vin, sendes jeg inn i mitt indre, der jeg blir en vindusvasker som seiler på skvulpende vin og prøver å viske ut bildet av ansiktet hennes. Forgjeves. Jeg blir bare full. Dette er realistisk.
While Waiting lar mellomrom og små hendelser fortelle et helt liv på mesterlig, overskridende vis. Jeg er investert i dette livet.
Hei, vent litt…
Spillet er ca 5 timer langt, og slår sterkt ut på Tetris-effekt-skalaen, selv i små posjoner.
Du må kanskje spille mer enn 5 minutter Tetris før du begynner å se tetris-blokker bak øyelokkene. Men her holder det med 5 minutter spilling før ventingen i livet ditt, selve livet ditt som venting, får en ny dimensjon.
Jeg merker raskt at mitt eget dagligliv blir rammet inn av spillopplevelsen.
Repetitive små gjøremål, dødtid og transportpassasjer blir som å leve i ventespillet. Jeg sto ved vannkokeren og begynte å tenke på venting.
Hva ER venting i 2025?
Før hadde vi ubrukelige ordtak som «den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves». Alle vet at det er løgn. Ikke hørt den dritten på lenge, heldigvis. Men venting har en sentral plass i kulturen vår.
Som barn er venting på høytider, bursdager og spesielle hendelser en vilter, elektrisk opplevelse vi i voksen alder bedøver noget, men stadig feirer, pleier, dyrker. Det er godt å ha noe å vente på.
Og for alle som er født etter 2000 har køkultur fått en ny oppblomstring.
Ja, vi elsker å dra til en skjult hemmelighet vi fant ut av på TikTok, og stå der i kø rundt kvartalet i 1 time, vel inneforstått med at hele grunnen til at vi må stå i kø er kunstig knapphet.
Denne typen kommersiell ingeniørkunst er hundrevis av år gammel, men det har defintivt blitt mer psycho.
Ja, venting er et evig tema. Men det er en aktivitet i endring.
Ofte har vi ikke noe valg, og betaler for å vente, som å oppleve episoder dryppvis, eller for den saks skyld se noen hånddryppe lysbrent kaffe.
Med unntak av sistnevnte (mitt eget valg) er det gjerne noen andre som bestemmer om vi venter eller ikke. Noen ganger kan vi betale oss ut av ventingen på Youtube, Tinder og Gardemoen.
Digital arkitektur bygges for at du skal vente: Å melde seg av abonnementer (eller søke om refusjon) sender deg ofte inn i byråkratiske labyrinter som tar lang tid, utformet for å redusere antall folk som fullfører prosessen.
Til slutt orker du ikke å vente, og fortsetter som kunde.
Jeg kjøper alt på Kickstarter
Vi mobbes til å vente, basically:
Pakker med 4-8 timers leveringsvindu, selv om firmaet internt har presise prognoser. Clickbait der du blir selvpinende gal av å vente på at de kommer til poenget, som kanskje aldri kommer.
Bestillingssystemer som overestimerer leveringstiden sånn at leveransen fremstår som «tidligere enn forventet» – et kundetilfredshet-triks som føles litt for bra.
Å holde kunder på ventebenken er en totalintegrert side av økonomien i 2025.
Gamere er generelt ganske gode til å vente. Fra å vente i årevis på hypede spill til installering, oppdatering, loading, cutscenes som ikke kan skippes. Stadig flere spillere betaler for en sesong «battle pass», mens innholdet rulles ut gradvis, og man må vente på ukentlige drypp, selv om man har betalt for alt som kommer.
Noen betaler for «early access» av nye, uferdige spill. Det er i denne skjærsilden spillanmeldere lever også. De har vanligvis ikke tid til å vente på det ferdige, oppdaterte spillet, så de må se for seg et fullkomment produkt, som kanskje aldri kommer.
Vel, dette er problemer med samfunnsformen vi har valgt, men face it: Folk nyter venting.
Vent på å se frøet spire, at bålet skal ta fyr, vente på at fisken skal bite, eller at ferskentreet skal bugne i Animal Crossing.
Ja, det florerer av spill der stillheten skal nytes: Stardew Valley, Death Stranding, Red Dead Redemption 2, Journey, Euro Truck Simulator, de virker å være designet av den selvgratulerende forelderen som sier at «det er sunt å kjede seg».
Husk å nyte
Mens typiske idle games har venting som en mekanikk, er ventingen i While Waiting tematisert og utforsket på en mer direkte måte.
While Waiting kan i ytterske konsekvens være et brekkjern inn til en erkjennelse av at noe venting må vi tåle, men noen ganger burde du ikke vente. Dette er livet. For før du aner det er du gammel. Også i dette spillet. Gaming er bortkastet tid? Boy, you ain’t seen nothing yet.
Når man blir gammel, skjer det fort. Men selv ubetydelige mellomrom i ens liv kan bli vakkert når man ser at det er over.
Når min spillkarakter plutselig begynner å knirke i leddene, lengter jeg meg litt tilbake til ungdomsårene hans, da ting hadde en litt mer komisk klang.
Før jeg aner det, venter jeg plutselig på at datteren min skal besøke meg, og årstidene går. Jeg blir stående på kjøkkenet og se blomstring og visning, kalender-ark som daler ned som løv på gulvet.
Det er den lengste ventingen så langt.
While Waiting handler om å ikke ta ting for gitt. Dette lille spillet gjør narr av menneskenes måte å plassere opplevelsene våre hierarkisk. Til og med noe så eksistensielt som å dø, kan ha venting som hovedingrediens.
Og du vet ikke engang hva du venter på.
Laster karakter…
XX / 10
While Waiting (Utvikler: Optillusion, februar 2025)
Nintendo Switch
Tålmodighetssimulator – humoristisk tvangsmeditasjon
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: