Troll 2: Klisjébingo fra Dovre til Trondheim
Troll 2. Foto: Netflix © 2024
ANMELDELSE: For å få utbytte av Troll 2 bør man enten være elleve år eller være temmelig glad i konvensjoner og klisjeer. Og hvem er ikke det?
*Karakter nederst i saken*
«Alle elsker oppfølgere!»
Mot slutten av Netflix-aktuelle Troll 2 blir det sagt rett ut, og det tar bare noen sekunder før påstanden blir strengt imøtegått.
Men har ikke Gudfaren, Terminator og Paddington lært oss at det finnes oppfølgere helt på høyde med originalen?
Og i romertallsfilmenes hyperkapitalistiske verden gjelder en gyllen regel: Mer av det samme!
Gjerne mye mer. Aliens nøyde seg ikke bare med ett slimete romvesen. Fra Haisommer 3 og utover, ble badegjestene terrorisert av flerfoldige haier.
Troll vs troll
Troll 2 tar maksimen på alvor allerede fra markedsføringsstadiet: Både plakater og promosnutter er utstyrt med to kjempende troll.
Original-Troll fra 2022 var en glad orgie i filmkonvensjoner, full av totalt skamløse tyverier fra filmer som Godzilla, Nolan-Batman, Independence Day og Kill Bill.
Oppfølgeren beholder mange av disse referansene og skuler dessuten i retning av Da Vinci-koden og National Treasure.
Det har seg nemlig slik at innvidde grupperinger skjuler enorme hemmeligheter. Og er det ikke ganske stilig å løse gåter i gravkamre?
Handling: Et mannevondt troll er på vei mot Trondheim for å få hevn for … noe historiske greier som involverer Olav den Hellige.
Bare den artige gjengen fra forrige film + et snilt troll ved navn Vakre kan stoppe ham. Det mannevonde trollet, altså.
Klisjébingo
For å få utbytte av Troll 2 bør man enten ikke være fortrolig med filmatiske klisjeer i det hele tatt (noe som gjelder for store deler av målgruppen) eller sette ganske stor pris på dem.
Her er vi innom velkjentheter som at:
- De beste samtalene finner sted mens man haster gjennom korridorer.
- Et lite host er en sikker dødsdom. Du lever heller ikke trygt hvis du er den optimistiske og livsglade bestisen til en mutt militærhelt.
- Folk liker å henge opp bilder og avisutklipp fra livene sine – gjerne de som handler om ubehagelige og triste episoder. Som et førstesideoppslag om at Slottet har gitt deg besøksforbud. Koselig minne – opp på oppslagstavla med det! Og gjerne et av en alvorlig syk mor i samme slengen.
En del av gullalderen?
Ingenting er originalt.
Alle stjeler – det avgjørende er hva som skjer med tyvegodset.
«Stjel bare ting som snakker direkte med sjelen din», sa indie-filmskaperen Jim Jarmusch til Movie Maker i fjor.
Så høytidelig har neppe regissør Roar Uthaug og manusforfatter Espen Aukan tenkt – men intensjonen er hederlig nok:
Å bruke Hollywood-filmens virkemidler til å fortelle en både særnorsk og Netflix-glætt fantasihistorie om natur, folketro og kristningen av Norge.
Det blir lykkeligvis gjort med et par toppede teskjeer sjel – klisjeene fremstår som valgt av menneskelige entusiasme og ikke av kunstig minste felles multiplum-intelligens.
Og hva har skjedd med tyvegodset?
Det resirkuleres på lystig vis.
Kanskje litt på samme som band ala Primal Scream og Turbonegro både leker seg og får det til å swinge med glad-bevisst gjenbruk av rockens klisjeer og konvensjoner?
At jeg liker disse bandene og har sansen for klisje-forvaltningen i Troll-universet, er kanskje ikke helt tilfeldig.
Samtidig er det fullt mulig å ha en viss forståelse for de som måtte mene at resultatet er klisjefullt og dermed lite interessant i seg selv.
Filmens glimt i øyet er ikke like tydelig gjennom hele spilletiden.
Original-Troll ble sett av rolige 103 millioner mennesker på Netflix og er fremdeles den mest suksessfulle ikke-engelskspråklige produksjonen på plattformen.
Den norske filmoffentligheten kunne kanskje vært enda litt rausere – og inkludert Uthaug & Co når vi snakker om Trier, Haugerud og gullalder.
At det ikke skjer, skyldes sannsynligvis Troll-filmenes nærmest uttalte kommersialitet og den overtydelige omgangen med cinematisk lavkultur.
Og for all del: Troll 2 er skapt med synlige mengder kynisk kjøpmannsmentalitet.
Hvilke storfilmer er ikke det? Mer produkter enn kunstopplevelser.
Starship Troopers med trønderbart
Med så bredt internasjonalt nedslagsfelt er det uansett greit å spørre seg: Hva slags bilde tegner Troll-filmene (eller produktene) av Norge og nordmenn?
Et nasjonalmodernistisk hybridmaleri der Theodor Kittelsen møter Starship Troopers, kanskje?
Et likestilt, liketilt og flerkulturelt land med naturmystikk og ukuelig vilje.
Et sted der klysete afterskifolk får Hemsedal-eksessene sine avbrutt av et troll som spiser dem levende.
(Det er helt i tråd med filmens profitt-tankegang at scenen synes sponset av etablissementet Stavkroa.)
Og et land med heftig natur. Hvis du, som denne anmelder, kjenner et lite dopaminrush bare av å lese navn som Bøverdalen, Lesja og Dombås, har du store opplevelser i vente.
Troll 2 byr dessuten på de feteste bildene som noensinne er produsert av Trondheim, en særdeles underrepresentert by i norsk filmhistorie.
Hva skal man med ødeleggelser av Manhattan når man kan se et grettent troll gå vræke-bananas på Elgseterbrua, Studentersamfunnet og Nidarosdomen?
Og oppi all hurlumheien – Troll 2 tidenes største nordiske filmproduksjon – er det jaggu gjort plass til noen flotte trønderske arketyper; en Svartlamon-friker med dreads og en sindig gladlaks med allværsjakke og bart.
Minneverdige typer
En viktig del av grunnen til at man kjøper det frimodige fjolleriet, er innsatsen fra skuespillerne.
Ine Marie Wilmann ankrer det hele med sin stødige hovedkarakter: Nora Tidemann (saklig navn, forresten) er resolutt, idealistisk og sta, med noen ikke altfor slemme demoner i bagasjen.
Kim Falck har fingerspiss-timing og imponerende komisk register i gestaltningen av nerdebyråkraten Andreas – en rollefigur med mye på spill.
Mads Sjøgård Pettersen fra Sørfold gjør sin heroiske action-offiser mer enn troverdig – og topper rolletolkningen med en avslepen brønnøysunddialekt med uforutsigbar rytme og tonalitet.
Trioen har skapt noe så sjeldent som minneverdige norske filmkarakterer – ikke en liten bragd.
Sara Khorami og Anne Krigsvoldlhever dessuten det hele med inspirert spill i solide biroller.
Troll 2 ser akkurat ut som man kan forvente seg av en Netflix-storfilm: Store tablåer, heroisk lyssetting og generelt streit og motstandsløst billedspråk.
Og se der – i motsetning til produksjoner som Ingen kommentar og Ølhunden Berit, fremstår nyhetsinnslagene troverdige.
Bra noen går den ekstra mila, her er både NRK, TV 2 og en rekke fiktive utenlandske kanaler (og en fly forbanna MAGA-influsenser) med på troll-notene.
Påkostet barnefilm
Så kan man heller tilgi at det avsluttende CGI-oppgjøret mellom trollene kunne vært mer medrivende. Og la være å stille spørsmål som:
- Hvorfor følger vi ikke trollenes ferd fra Jotunheimen til Trondheim?
- Kan et topphemmelig sikkerhetssystem saboteres med en kaffekopp?
- Hva gjør de vandrende trollene når det er dagslys?
- Hvor stor overføringsverdi har denne historien til mitt eget liv / dagens samfunn / krig og fred og politikk?
- Kjenner ikke supernerden Andreas til den heltemodige sistedåden til Bruce Willis i Armageddon?
Er det så nøye a?
Troll 2 kan best beskrives som en særdeles påkostet barnefilm, skreddersydd storøyde elleveåringer verden over og som ikke krever kognitive evner eller kunnskaper utover barneskolenivå. Og som tross alt er ganske så filmatisk fet. Tenk at vi lager denslags i Norge.
Karakter:
6 / 10
Troll 2 (Regi: Roar Uthaug)
Troll 2 har premiere på Netflix 1.desember 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: