My name is my name: Michael Kiwanuka, Ziggy Marley og Grace Jones på Bergenfest

ANMELDELSE: Bergenfests første dag byr på allsang og sterke leveringer av tre artister med det til felles at de har sine fødenavn som artistnavn. Hva ligger i et navn?

9/10

Konsert: Michael Kiwanuka, Plenen 14.juni 2022

Hva ligger i et navn?

Det har ikke vært et nytt fenomen å bruke sitt eget fødenavn som kunstner eller artist, men det er særlig tre artister som bruker sine egne fødenavn i stedet for artistnavn under tirsdagens Bergensfest.

Britisk-ugandiske Michael Kiwanuka er sønn av foreldre som flyktet fra Amins terror-regime i hjemlandet, og med det kunne kalle London sitt hjem. Navnet er opphavet, og det trengs ikke noe større signal enn at hans mest meritterte album til nå heter Kiwanuka. Det er dette albumet (som grunnet covid, har satt turnéne til nevnte Michael Kiwanuka på hold et par ganger) som figurer mest i kveld. 

Backet med et eminent 5-mannsband, kommer bandet sharp på scenen til avtalt tid, og det første man legger merke til er hvor tight de spiller opp mot plate. Skiva Kiwanuka er et mesterverk i store lyder forpakket i en soul-forkledning fra en annen tid med sløye delay-gitarer, strenger og mektige synther som omhandler protagonisten Kiwanuka – en sliten artist som navigerer en hverdag med forholdskomplikasjoner og raseidentitet. Nå står han i den mystiske, hypnotiserende kveldssolen på Plenen på Bergenfest med vigør, attitude og stoisk ro.

Foto: George Ofori

Når albumets åpningsspor You Ain’t The Problem rulles ut var undertegnede undrende på om Kiwanuka og bandet kunne gjenskape låtas energi foran det vestlandske publikummet denne tirsdagskvelden. Men i likhet med sola som gløtta frem, kan jeg konstatere: oh absolutely. De to kvinnelige backingvokalistene tilfører soulen den nødvendige dynamikken, og la oss her snakke om den raspe, rue og sjelfulle stemmen til Michael Kiwanuka selv – dette alene, er se og høre-verdig når vi blir med på hans historieformidling med troverdighet og bravur. 

Hero, I Can’t Do This On My Own og flere spor fra Kiwanukas repertoar som strekker over tre album,  skaper grunnlaget for en magisk aften med bandet fra balløya. Spesielt på I Can’t Do This On My Own briljerer en av Kiwanukas backingvokalister, Emily Holligan. Med en kraftig stemme og vokallinjer som drar frem applausen fra publikum, i låta med sterke nikk til 60-tallet med psykedeliske gitarer og atmosfære. To publikummere ved siden av meg i batikk-t-skjorter bekrefter at Kiwanuka har truffet på publikum og vice versa. 

Solid Ground, Kiwanukas og konsertens nest siste spor, har artisten inntatt Wurlitzeren på scenen og lar den praktfulle stemmen snakke for seg. Han er en mann av få ord til publikum, men hans hypnotiserende vesen live sier nok. Cold Little Heart fra HBO-serien Big Little Lies (som publikum tydelig har fått med seg) og Love and Hate blir gode avslutter for seansen vår på Plenen denne kvelden.

[Her var det opprinnelig en anmeldelse og et foto av Ziggy Marley. Grunnet beskjed om publiseringsforbud i etterkant av publisering, er anmeldelsen tatt vekk, red.anm.]

Foto: George Ofori

8/10

Konsert: Grace Jones, Plenen 14.juni 2022

Navn er identitet, kultur og arv. For datteren av en streng prest av en far fra Jamaica, ble modellen og musikeren Grace Jones først utstøtt av familien grunnet kunsten og livsstilen sin. Så tilsidesatt og fremmedgjort følte hun seg, at hun adopterte etternavnet Mendoza da hun var i 20-årene, mens modellkarrieren holdt på å ta av for fullt. Mye av klinsjen kan ha handlet om Jones’ karakteristiske maskuline stil og uttrykk. Hun uttalte at hun hadde levd under den tunge byrden av Bibelen da hun tenkte tilbake på hvor mye farens religiøse overbevisninger satte henne i konflikt med familien – også moren som har koret på Jones´ musikk tidligere, men vært ukreditert og gjort hemmelig.

Men så snur det. «Why should I have to change my name?» sier Jones senere i karrieren. Med navneskiftet tilbake til sitt fødenavn, er fortid og smerte i møte med en stolthet og spenning over hva fremtiden ville innebære. Og for 74-åringen som i dag atter en gang turnerer verden med sin friske kombinasjon av reggae, new wave, pop og rock, med klare nikk fra 70-tallets disco-gullalder fra Studio 54-æraen i New York, var det aldri noe galt med navnet. Det var hennes eget tross alt.

I kveld runder Grace Jones av treenigheten på festivalens første dag. Hennes tilstedeværelse har holdt publikum på tærne i spenning i forkant. Night Clubbing som innleder ballet hadde kanskje ikke den samme punchen den har hatt før, men Jones’ persona og scenetekke veier opp for det ved at et notestativ hentes frem med tekstene, rett og slett fordi de tre årene uten konsert har tullet med hukommelsen. På sjarmerende vis forklarer hun at det er «a lot of shit to remember». Herfra øker konserten i kvalitet, og hun kler seg i rødt. Dette er for temperamentet hennes, sier hun. Temperaturen øker i kontrast til den stadig kaldere kvelden.

Det kommer nytt kostymeskift før Demolition Man for alvor setter publikum i dansemani. En liten morsom monolog om å ikke klare å finne en mann (men at hun har kvinner), innleder undertegnedes mest anticipated låt: My Jamaican Guy. Den iskalde kulheten i den kontrasterende tropiske hiten til Grace Jones fungerer godt, og artisten jobber hardt med å få publikum med seg gjennom hele konserten. Hun lykkes dog med sin utstrålende finesse, ro og tilstedeværelse. En verdig avslutning på en sterk dag for Bergenfest.

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Fjasboka.

1 thought on “My name is my name: Michael Kiwanuka, Ziggy Marley og Grace Jones på Bergenfest

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.